Konseptet med peer-to-peer lån har ennå ikke tatt av i Norge. I USA og Storbritannia omsetter denne låneformen for milliarder av dollar eller pund. Den har likeledes eksistert i en årrekke i våre skandinaviske naboland.
I Norge forbindes lånetypen gjerne med muligheten for ta opp smålån. Vi har høyre derfor en liste over slike aktører, men gjør oppmerksom på at dette er reelle lånegivere, og at det ikke er en peer to peer-funksjonalitet i bakhånd.
Peer-to-peer selskapet bak nettportalen har ingen egen kapital, men forutsetter at folk investerer sparepengene sine til lånene som videreformidles. De tar et gebyr for denne jobben som normalt tillegges lånet.
Men hva er p2p lån i Norge, og hva betyr det på norsk? Den direkte oversettelsen person-til-person lån er kanskje også den best dekkende.
Noen velger også å kalle det for kompislån. Her velger vi å bruke den aksepterte forkortelsen p2p-lån. Det betyr at man rett og slett fjerner banken og dens funksjoner.
Slik det fungerer i dag, er at du setter inn penger på en sparekonto i banken. Banken tar deretter disse pengene over i sin låneportefølje og låner de ut til andre.
Dette tjener de grovt på. Hva om du kunne låne pengene dine direkte til naboen din, uten banken som mellomledd? Bankens betydelige fortjeneste kunne da deles mellom dere, han betaler litt mindre og du får litt mer.
Nå er det slik at det er en del ting banken gjør det er vanskelig å gjøre selv. Noen uhildet bør kredittvurdere naboen før han får lån, og sørge for at han betaler når han først har fått det. Det er her p2p-selskapene kommer inn.
De oppretter en webportal hvor både de som har penger å låne ut, kalt investorer, og de som trenger et lån kan møtes. Investorene og låntakerne registrerer seg på hver sin side, p2p-selskapet kobler dem sammen og tar seg av alt det administrative og juridiske.
For denne jobben betinger de seg et gebyr som bakes inn i lånet. Det er ikke høyere enn at det fortsatt er en betydelig besparelse sammenliknet med det øvrige lånemarkedet.
Investorer kan være både vanlige småsparere og profesjonelle pengeplasserere.
Andre ord som er brukt om denne låneformen er folkefinansiering, «lånebasert crowdfunding», «alternativ finansiering» og altså «kompislån».
Vi vil i det følgende se nærmere på hva som karakteriserer peer-to-peer-lånene, hvordan selskapene jobber og en del problemer og kritikk som er fremkommet.
Dernest vil vi kort presentere de viktigste aktørene på markedet før vi til slutt tar opp det aller mest interessante spørsmålet; har peer-to-peer-lån en framtid i Norge?
Forutsetningen for hele ordningen er nettportalen og selskapet rolle som formidler. Alle deler av prosessen skjer over internett. Noen portaler gir muligheten til selv å velge hvem du vil låne ut til. Lånsøker må da presentere seg og sitt formål på nettsiden. Normalt vil ditt utlån fordeles på flere låntakere for å spre risikoen.
P2p-sidene spesialiserer seg om regel enten på usikrede forbrukslån eller bedriftslån. Det er et stort marked for forbrukerkreditt. Ettersom rentene normalt er høye, er det mulig å gi konkurransedyktige tilbud.
En rekke bedrifter støter på skjær i sjøen eller utidig innblanding når de søker bankene om lån til virksomheten eller investeringer. En kunnskapsbedrift i begynnerfasen vil for eksempel ikke ha gjenstander som kan stilles som sikkerhet for lån til videre utvikling av virksomheten. For disse er det et alternativ å gå utenom ved å søke peer-to-peer-investorer.
Et vesentlig punkt er at det ikke er noen offentlig forsikring for pengene som blir lånt ut. Bankenes utlån i Norge blir for eksempel dekket av Bankenes sikringsfond dersom noe skulle gå galt.
Så dersom låntaker ikke betaler, er det du selv som må ta støyten, ikke p2p-selskapet eller noen andre. Det er derfor det blant annet anbefales å spre risikoen på så mange lån som mulig.
Noen p2p-selskaper, som britiske Zopa og RattleSetter, har opprettet sine egne sikringsfond. De er finansiert gjennom en ekstra avgift for låntakerne.
De viktigste oppgavene til de som står bak låneportalen er følgende
I det vesentligste overtar de bankens oppgaver. Lånsøkers identitet, bankkonto, arbeids- og inntektssituasjon må verifiseres. De må foreta alminnelig kredittsjekk og vurdere betjeningsevne og sikkerhet, der det skal stilles. Uegnede låntakere skal lukes bort under denne prosessen.
Selskapet skal også foreta prising av lånene. De kan operere med ulike satser i forhold til risikoen for hvert enkelt lån.
Det må sørges for en smertefri pengeflyt av lånene som blir nedbetalt og overføring til investorene. Løpende kundeservice overfor låntakerne er en selvfølge, likeledes oppfølging ved mislighold. Det siste inkluderer også tvangsinndrivelse.
Finansieringsvirksomhet er strengt lovregulert i de fleste land. Det er selskapets oppgave at loven følges og at alle konsesjoner er i orden. I Norge må det for eksempel foreligge en godkjennelse fra Finanstilsynet.
Så er det den viktige jobben med å få nok oppmerksomhet. Penger skal inn i systemet og sirkulere rundt i det. Både långivere og låntakere må rekrutteres hvis det skal fungere. Markedsføring står nok først og sist på lista over ting som skal gjøres.
Britene er foregangsmenn innen denne finansieringsformen og det er mange selskaper å velge mellom.
Zopa er pioneren. De startet allerede i 2005 og holder det fortsatt gående. De satser primært på usikrede lån. Til forskjell fra hva som er vanlig, vil de vite formålet med lånet.
Blant det de finansierer er bil, oppussing av bolig og bryllup. De skiller mellom to typer lån, høy og lav risiko. Investor får bedre betalt for å ta risikoer.
I henhold til nettsiden tar de bare imot britiske statsborgere både på investor- og låntakersiden. Per 2017 tar de heller ikke imot ytterligere investorer, men viser til en venteliste.
FundingCircle er et annet stort p2p-selskap. De spesialiserer seg på lån til bedrifter. Den statlig eide britiske forretningsbanken har ved tre anledninger spyttet inn midler i FundingCircle.
20 millioner britiske pund i 2012, 40 millioner i 2014 og igjen 40 millioner i 2017. Det var et politisk tiltak for å styrke investeringer i småbedrifter ettersom de anså at det private bankvesenet var for restriktivt i så henseende.
Det har blitt reist kritikk mot myndighetene for favorisering av ett selskap. Men det tyder på at låneformen har en betydelig offentlig og politisk aksept i landet.
Peer-to-peer-finansiering har eksistert nesten like lenge i statene som Storbritannia, og det lånes ut betydelige summer. Det har imidlertid forekommet flere uregelmessigheter i bransjen her. Blant investorene er det samtidig en overvekt av profesjonelle aktører, som hedge fonds, og ikke småsparere som i Storbritannia.
Det ble virkelig fart på peer-to-peer-bransjen under finanskrisen på slutten av 2000-tallet, da de fleste alminnelige bankene satte lokk på sine utlån.
Blant de virkelig store finner vi Lending Club. Deres portefølje består av usikrede lån i størrelsesorden 1000 til 40 000 amerikanske dollar, med en standard tilbakebetalingstid på tre år.
I 2011 kom Lending Club på Forbes liste over de 20 mest lovende selskapene i USA. I 2014 var de nevnt på lista over de 500 raskest voksende finansieringsselskapene i landet. Problemene kom i 2016. På grunn av problemer med å tiltrekke seg investorer måtte de tre ganger sette opp renten i løpet av året.
Tilliten til selskapet sank etter avsløringen om lån til tvilsomme selskaper og den daværende direktørens egne interesser i noen samarbeidende selskaper. Han måtte gå av på grunn av det.
Svenskene har som sagt holdt på med dette i noen år. Virksomheten overvåkes og kontrolleres av Finansinspektionen. Til tross for problemer og noen konkurser i bransjen, nyter de såpass tillit at storinvestoren Venture har satset 100 millioner svenske kroner i dette markedet. Det er flere aktører som kan nevnes.
Lendify usteder blancolån, altså lån uten sikkerhet. De har 90 millioner SEK i risikokapital (2017) og regnes for å være det mest solide p2p-selskapet. Fra å være rettet primært mot småsparere, ønsker de i større grad å tiltrekke de profesjonelle investorene.
Toborrow går først og fremst for bedriftskunder. Flere av selskapene de har lånt penger til, er blitt slått konkurs. Det er fare for at investorene må regne med å tape pengene sine.
Savelend fikk sin konsesjon i 2016 og har til nå konsentrert seg om raske smålån. De har et lånevolum på 50 millioner SEK. De har også åpnet for bedriftslån, og har ambisiøse planer om en plattform som skal kunne omfatte alle typer kreditter.
Selskapet Trustbuddy ble etablert i 2009 av den norske gründeren Jens Glasø. Det fikk aldri konsesjon i Norge, men ble børsnotert i Sverige. Herfra ekspanderte det voldsomt og utvidet aktiviteten til flere land i Europa.
Men i oktober 2015 leverte styret selv inn en konkursbegjæring. De viste til at fra den tidligere ledelsen var det 44 millioner SEK det ikke kunne gjøres rede for.
Trustbuddy hadde brukt innbetalinger på lånene til nye utlån uten sparernes godkjenning. På tidspunktet for konkursbegjæringen var det 3500 investorer som til sammen hadde plassert mer enn 300 millioner SEK i selskapet. Sommeren 2016 var det 118 millioner SEK konkursboet ennå ikke oppsporet.
I 2016 fikk et p2p-selskap endelig godkjenning av Finanstilsynet til å drive i Norge. Kameo.no har imidlertid backing fra den etablerte finansbransjen, med både Nordea og DNB oppgitt som samarbeidspartnere.
De tilbyr kun bedriftslån eller eiendomsinvestering med sikkerhet. Deres krav til søkerne er at de har registrert aksjeselskap, positiv egenkapital og må kunne legge fram oppdatert finansiell informasjon inkludert minst ett årsregnskap. I tillegg må de selvfølgelig bestå kredittvurderingen.
I sin markedsføring overfor investorene er de veldig forsiktige og nevner at det kan være tapsrisiko til tross for at det kreves sikkerhet for utlån. De anbefaler investorene å spre lånene sine til så mange lån som mulig, helst flere enn ti. De poengterer også at den totale investeringen ikke bør overstige ti prosent av deres disponible kapital.
I 2018 fikk en ny aktør lisens fra Finanstilsynet i Norge til å tilby peer-to-peer lån. Bak sto en rekke personer med lang erfaring fra norsk bank- og finansvirksomhet.
I motsetning til Kameo satser de på forbrukerkreditt. Med et maksimums lånebeløp på 125 000 kan de tilby bedre rente enn lånsbankene, og god «innskuddsrente» til låneinvestorer. Innskuddrenten varierer med ulike risikoprofiler.
Det er imidlertid en forholdsvis streng kredittvurdering hvor det blant annet stilles krav om en minimumsintekt på 320 000 kroner. Og du betaler selv for kredittsjekken, også om du ikke får lånet (men bare 39 kroner).
Les mer om Perx Folkefinansiering
For deg som søker lån er det selvfølgelig en velsignelse all den tid du kan få innvilget lån du ikke ville fått fra banken, eller til bedre betingelser. Problemet er på långiversiden.
Selskapene er avhengig av høy tillit hos investorene. Hvis de blir redd for pengene sine, putter de dem heller i banken eller kjøper aksjer
De velfungerende peer-to-peer-selskapene prøver å løse dette ved strenge kredittvurderinger, helst enda strengere enn bankens. De kan også bygge opp egne risikofond for tap.
Disse tiltakene vil nødvendigvis føre til mange avslag og høyere kostnader. På den annen side opererer i dag også bankene nesten utelukkende på internett.
Forskjellen på vanlige banklån og peer-to-peer-lån blir på den måten stadig mindre. Økt offentlig kontroll av p2p-lån og oppfølging av Finanstilsynet bidrar derimot til å øke folks tillit.
Lån fra person til person har eksistert i mer enn ti år og omsetter for store beløp. Men ut fra ovenstående ser vi at det har gått dårlig med enkelte selskaper. Andre har igjen fortsatt virksomheten og oppnådd anerkjennelse fra politiske myndigheter og profesjonelle investorer.
Det er også mulig at peer-to-peer-konseptet kan videreutvikles til å gjelde boliglån. I så fall vil de virkelig bli en trussel mot bankene.
Det er for tidlig å si om p2p-lånene er kommet for å bli, men det er også klart at de neppe forsvinner med det første. Stikkord for framtidig suksess er tillit og opprettholdelse av gode betingelser.
Fyll ut skjemaet for å fortsette søknaden din med vår partner
"*" obligatorisk felt
