Finanstilsynet gikk tidligere i år ut i en pressemelding og uttrykte stor skepsis til praksisen enkelte kredittselskap har med å tilby en økt kredittgrense til sine kunder.
Dette uten at brukeren selv har søkt om det. Spesielt er det mindre kredittgrenser som kan bli økt ganske betraktelig prosentvis, og man ser tilfeller hvor kunder har gått fra 5000 til 25 000 kr i maksimal kreditt.
Det er plutselig mye penger som da blir gjort tilgjengelig, og om man ikke er klar over kostnadene som kan følge med en slik kredittbruk, kan det være oppskriften på betalingsproblemer for enkelte.
Men er det egentlig noe galt i å tilby kunder en økt kredittgrense dersom banken mener personen har betjeningsevnen i orden?
Stilles kriterier
Det er gode argumenter på begge sider om et aktivt tilbud om økt kreditt er bra eller ikke. Som vi nevnte innledningsvis kan det føre til at enkelte kunder bruker mer kreditt enn de burde, og får problemer med å tilbakebetale gjelden. Det er noe som man alltid bør forsøke å unngå, men på den andre siden vil det fortsatt være en liten del av den totale kundemassen.
Det er heller ikke slik at alle automatisk vil få tilbud om en økt kredittgrense. De som får en slik forespørsel vil ha vært kunde hos selskapet en god stund og bygget seg opp en historikk som betaler.
Ser man at regningene har blitt betalt jevnt og trutt, og i tide, kan da banken gjøre en vurdering på at personen fint vil kunne klare en høyere beløpsgrense.
Gode rutiner rundt kundeanalyse
Det er denne kvalifiseringsprosessen som er viktig å ha kontroll på fra låneaktøren sin side, og hvor Finanstilsynet bør passe på at det blir gjort på en ansvarlig måte. Alle skal ikke automatisk få økt sine kredittgrenser, og kredittgrensen bør heller ikke økes uten at kunden har samtykket til det.
Men som en kommersiell aktør i et tøft konkurransepreget markedet, som kredittmarkedet er, bør det heller ikke legges for store begrensninger på hva selskapene kan gjøre for sine kunder. For vi skal ikke glemme at en stor del av kundene faktisk nok kunne tenkt seg en større beløpsgrense, og vil se på det som god service at utlåner tar kontakt når det er en mullighet.
Men at det skal gjøres ansvarlig er selvsagt viktig, og det er her Finanstilsynet bør legge klare retningslinjer for hva som er akseptabelt og ikke, og kontrollere at kreditorer opptrer på en måte som ikke oppfordrer til uansvarlig kredittbruk.
